De startet med dyret og oppgaven: Hvor burde elektronikken sitte for å gi gode signaler, presise data og minst mulig belastning for dyret?
– Vi fant tidlig ut at toppen var det riktige stedet å være, men å få klaven lett nok var en krevende ingeniøroppgave, sier industridesigner Erik Falk-Petersen.
Han har vært med siden starten og bidratt til å ta Monil fra en idé til et ferdig produkt som i dag bæres av titusenvis av dyr. Teamet tenkte tidlig på klaven som en slags smartklokke for beitedyr.
– Eller en Fitbit for kua, sier Erik og ler.
Resultatet er en lett og robust klave som ikke bare holder dyret innenfor en virtuell grense, men også viser bonden hvor dyrene er og hvordan de beveger seg.
En klave med fri sikt
Monil-klaven mottar GPS-signaler fra satellitter for å finne posisjonen sin. Solcellen trenger samtidig lys for å lade. Begge deler taler for toppen.
Det gir klaven gode forutsetninger for presis posisjonering og lading gjennom beitesesongen, uten at den trenger å bli større eller tyngre enn nødvendig.
Informasjon om helse og posisjon sendes fra klaven til bondens mobiltelefon. Dette skjer per i dag via mobilnettet, men Monil jobber aktivt for at klavene etter hvert også skal kunne kommunisere via satellitt der dekningen er dårlig. Det er nok en grunn til at elektronikken bør ligge høyt og fritt.
– Å sitte på toppen er en stor fordel for kommunikasjonen. Vi ville ha færrest mulige hindringer rundt elektronikken, forklarer Erik.
Mindre støy. Mer presise data.
En klave trenger ikke være tung for å sitte stødig. På Monil-klaven ligger elektronikken stabilt oppå nakken, mens et antivridningsbånd med en motvekt under halsen bidrar til å holde den på plass. Det gir bedre komfort for dyret og et roligere målepunkt for klaven.
– Når klaven sitter tett på nakken følger vi dyrets bevegelse presist og kan lettere forstå aktivitetene. For eksempel om de drøvtygger, beveger seg eller om de potensielt sitter fast, sier Erik.
Det gir renere data og et bedre grunnlag for å følge dyrets posisjon for blant annet å oppdage endringer som brunst, avvikende aktivitet eller at dyret ikke beveger seg.
Plasseringen kan også ha mye å si dersom et dyr blir sittende fast i vått terreng. Ingen klave kan gjøre en myr ufarlig, men når elektronikken sitter på toppen, blir antennen liggende på oversiden av dyret fremfor nede i myra. Det gir bedre forutsetninger for at signalene når frem og dyret kan lokaliseres.
– Bare i sommer reddet vi over 30 dyr som satt fast, takket være Monil-klaven, sier Erik.
I mer hverdagslige situasjoner sørger plasseringen for noe så enkelt som at klaven ikke havner i fórtrauet eller bekken.
Robust trenger ikke bety stor
Robusthet handler ikke om hvor mye plass en klave tar. Det handler om hvordan den er bygget, og hvor godt elektronikken er beskyttet. Solcellen ligger blant annet under et polykarbonatpanser som sørger for at den ikke ripes opp. Det betyr at den lader like godt, også etter flere år på beite.
Med en vekt på rundt én kilo er Monil-klaven markedets letteste storfeklave. Elektronikken er hermetisk forseglet mot vann, støv og søle. Få deler. Lav vekt. Mindre som kan slenge, være i veien eller henge seg fast.
– Målet har hele tiden vært at klaven skal være lett å ta på for bonden og lett å ha på for dyret, sier Erik.
Utviklet i Norge. Bygget på Hadeland.
Monil-klaven er utviklet på Lysaker og bygges på Hadeland. Her settes den sammen for å tåle regn, gjørme, skog, skråninger, utmark, skiftende vær og store temperatursvingninger. Kort sagt alt en norsk beitesesong kan by på.
– Folk setter veldig pris på at klaven er lett, at den ikke gnager eller slenger, og at den har et pent design. Den setter seg heller ikke fast i alt mulig rart, sier Erik.
Monil-klaven har kanskje ikke vært her lengst, men den er verdens letteste. Og den sitter der vi mener at den får gjort jobben best – på toppen.
Klar for å kjøpe Monil-klaver?
Kontakt oss for et pristilbud i skjemaet.
