Å utvikle en klave for sau skulle vise seg å være mer enn å lage en mindre versjon
av storfeklaven. To forskningsprosjekter, flere prototyper og mye ny kunnskap om sauenes atferd har lagt grunnlaget for Monils nye løsning for virtuelle gjerder.
– Vi tenkte først at det bare var å lage en mindre klave til et mindre dyr. Men så enkelt var det ikke, sier Natascha Grinnell og ler.
Hun er dyreforsker i Monil, med doktorgrad innen landbruksvitenskap. Jobben hennes er å sørge for at teknologien fungerer på dyrenes premisser. Det handler om å forstå hvordan dyra oppfører seg, hvordan de lærer, og hvordan løsningene kan utvikles med minst mulig negativ påvirkning på dyrevelferden.
Da Monil begynte arbeidet med en egen klave for sau i 2024, hadde selskapet allerede utviklet teknologien for storfe. Men selv om prinsippet bak virtuelle gjerder er det samme, ble det raskt klart at sauene stilte andre krav.
Sau er ikke en liten ku
Monils klaver er utviklet med elektronikken på toppen av nakken. Det gir god plassering for antenner, solceller og sensorer, samtidig som klaven holdes stabil.
Det samme prinsippet skulle brukes til sau, men både dyrets størrelse, ull og atferd gjorde at selve klaven måtte utformes annerledes.
– Sau er mer ømfintlige enn storfe, og de beveger seg og oppfører seg helt annerledes. Vi måtte finne en løsning som både satt godt og var komfortabel for dyret, forklarer Natascha.
De første prototypene hadde blant annet for stive bånd og elektroder som kunne skape irritasjon. Derfor ble båndet gradvis kortere, smalere og mer fleksibelt. Elektrodene ble flate, og det ble laget ventilasjonsåpninger som gir en luftigere passform i ulla.
Det høres kanskje ut som små justeringer. Men for et dyr som skal bære klaven gjennom lange dager på beite, kan nettopp detaljene gjøre en stor forskjell.
Hva sier sauene selv?
For å undersøke hvordan sauene responderte på teknologien, klavenes passform og om sauene opplevde “gnissing”, samarbeidet Monil med
forskningsinstituttet NIBIO. I 2024 ble 16 søyer av rasen norsk hvit sau inkludert i et forsøk på Tjøtta i Nordland.
Forskerne ville finne ut om sauene kunne lære å forstå signalene fra et virtuelt gjerde, og hvordan klaven påvirket dyrenes atferd og velferd.
Når et dyr krysser en virtuell grense, utløser klaven et lydsignal som markerer hvor grensen går. Dersom dyret fortsetter fremover i stedet for å stoppe eller snu, vil det få en elektrisk impuls. Målet med opplæringen er at dyret skal lære å reagere på lyden, slik at det unngår impulsen og returnerer til beiteområdet.
Og sauene viste seg å være lærevillige.
Allerede på den andre dagen med aktivt virtuelt gjerde hadde andelen lydvarsler som ble fulgt av elektriske impulser falt fra 41 til 15 prosent, viser rapporten.
Forskerne undersøkte også hvordan dyrene reagerte på signalene. De registrerte kortvarige stressreaksjoner, men fant ingen tegn til vedvarende stress gjennom forsøksperioden.
Samtidig ga forskningen viktig kunnskap om passform. Tre sauer utviklet overfladiske trykkmerker og ble tatt ut av forsøket, noe som førte til at designet på klavene ble videreutviklet og tilpasset for å forhindre lignende problemer.
Ulla viste seg også å kunne svekke kontakten mellom elektrodene og huden. Det anbefales derfor å sette på klavene etter vårklippingen, eller å klippe ulla på halsen der elektrodene skal sitte.
En flokk lærer sammen
Noe av det som overrasket Natascha mest, var hvor raskt sauene lærte systemet, og hvordan de påvirket hverandre underveis.
– Sauer er flokkdyr med sterke sosiale bånd. Under forsøkene observerte forskerne at når én sau reagerte på et signal og snudde, kunne andre sauer følge etter uten selv å ha fått et varsel.
En sau lærte altså ikke nødvendigvis bare av sin egen klave, men også av det de andre i flokken gjorde.
Samtidig kunne det motsatte skje. Dersom én sau beveget seg over den virtuelle grensen, kunne andre bli fristet til å følge etter.
Observasjonene understreket hvor viktig det var å utvikle et pålitelig system og en klave som satt riktig på hvert enkelt dyr. I tillegg viser resultatene hvor viktig det er å ta hensyn til at sauer er flokkdyr, både når man designer de virtuelle beiteområdene og når dyrene skal sankes eller flyttes.
Når gjerdet flyttes
Det første forskningsprosjektet ga lovende resultater. Men Monil trengte svar på enda et viktig spørsmål: Ville sauene forstå systemet også når de virtuelle grensene ble flyttet?
For det er nettopp fleksibiliteten som gjør virtuelle gjerder interessante i praktisk beitedrift.
– I 2025 gjennomførte forskningsinstituttet RISE i Sverige et nytt feltforsøk med 20 sauer.
Gjennom en periode på 28 dager ble de virtuelle grensene endret trinnvis. Fra én enkel grense ble forsøket gradvis utvidet til flere grenser og til slutt et helt virtuelt avgrenset beiteområde, innenfor et fysisk inngjerdet forsøksområde, forteller Natascha.
Resultatene viste at systemet fungerte etter hensikten under de testede forholdene.
Etter hvert ble en stadig større andel av lydvarslene ikke etterfulgt av elektriske impulser, noe som er forenlig med at sauene hadde lært å reagere på varslingen. RISE konkluderte med at klavene fungerte pålitelig gjennom endringene i de virtuelle grensene,
For Monil var det et viktig steg fra forskning mot praktisk bruk.
Ett system for hele gården
Etter flere år med utvikling og testing er saueklaven nå tatt i bruk i Norge. Neste steg er Sverige og Storbritannia, med USA som et fremtidig marked.
- Erfaringene mine har vært utelukkende positive. Det var veldig enkelt å trene sauene,» sier Joachim Skogrød, Vest-Telemark.
Behovene varierer fra land til land. I Norge handler mye om å holde oversikt over sauer på store beiteområder, ofte i ulendt terreng og skiftende vær. Andre steder brukes sauer til målrettet beiting og skjøtsel av områder, blant annet rundt solcelleanlegg, der flokken gjerne flyttes mellom ulike eiendommer.
Med virtuelle gjerder kan bonden tilpasse beiteområdene uten å måtte sette opp nye fysiske gjerder hver gang. Samtidig kan dyrenes posisjon følges i Monil-appen. Og for bønder som driver med både sau og storfe, er begge dyreslag samlet i samme system.
«Det beste er oversikten og muligheten til å ta i bruk ubrukt areal. Jeg bruker Monil til både kyrne mine og noen av sauene, noe som gjør at jeg kan slippe dem på beiteområder som tidligere ikke kunne brukes. Det frigjør mye tid.»
Joachim Skogsrød, Monil-bode fra Vest-Telemark i Norge.
Blant høydepunktene i prosessen trekker Natascha frem hvordan forskningen og det tette samarbeidet med forskningsmiljøet har bidratt til det ferdige produktet. Fra de første 3D-modellene og prototypene til klaver som nå tas i bruk på beite.
For arbeidet har hele tiden handlet om mer enn teknologi. Det handler om å forstå dyrene, lære av dem og utvikle løsninger som fungerer i hverdagen.
Slik kan bonden få bedre oversikt og større fleksibilitet, mens dyra får norgode muligheter til å få det enda bedre på beite.
Nysgjerrig på hvordan Monil kan hjelpe deg og sauebruket ditt?
Ta kontakt i skjemaet, så kommer vi tilbake til deg raskt.
